År 2008 etter Kristi fødsel rammer finanskrisen verden hardt. I jakten på en syndebukk retter verden øynene mot kapitalismens navle, Amerikas forente stater. For de som holder hodet klart er det heller åpenlyst at billig kreditt og store til både privatpersoner, store konserner og nasjoner, og særlig boliglån til ikke-kredittverdige personer i det amerikanske boligmarkedet er hva som la grunnlaget til og skapte finanskrisen. Den økte gjelden ble delvis finansiert av kapital fra framvoksende økonomier, f.eks Kina. Dette bygget opp ubalanse i verdens økonomien: Underskudd på utenriksregnskapet i gjeldstyngede land og overskudd i framvoksende økonomier. Asiatiske land beskyttet valutaene og konkurransevilkårene sine gjennom bevisst politikk, mens vestlige land red høykonjunkturen.[1]
"We're as addicted to imported money as we are to imported oil."
- Paul Krugman, New York Times, 13. februar, 2006
Forbrukerne levde godt på oppturen, og kunne med de lave rentene og manglende kredittvurdering, samt et dumdristig profittjag, ta seg råd til å ta seg store huslån. Når disse menneskene ikke kunne betale lånene sine tillot amerikansk lovgiving dem å gi husene som "erstatning" til långiverne. Disse husene var under nedgangen blitt mindre verdt enn lånesummene kjøperne var gitt, samtidig som alle de tiltenkte renteinntektene selvfølgelig gikk ut i minus. Velstandsveksten hadde i en årrekke ført til økt kjøperkraft, mindre vilje til å spare penger i bank og økt investeringsvilje i boliger. Dette førte til en boligboble som nå brast.[2] Slik gikk banker dundrende konkurs, samtidig som pengene ble sugd ut av markedet: Ingen turte lenger gi hverandre lån på grunn av den lave kredibiliteten til andre banker, foretak og privatpersoner. En enkel oppsummering av en komplisert finanskrise full av muligheter.
"Utviklingen bar preg av lave renter, små tap og stor risikovilje. Det
la grunnlaget for vekst i formuespriser og gjeldsoppbygging i USA og flere europeiske land."
- Norges Bank, Finansiell stabilitet, nr.2 2008
I vårt kjære Norge mister håndverkere arbeidet sitt på grunn av den lave etterspørselen på byggeprosjekter grunnet den vanskelige situasjonen i lånemarkedet, samtidig som de såkalte "automakers", bilfabrikkarbeiderne i USA mister jobbene sine på grunn av nedskjæringene i den amerikanske bilindustrien.
Når en ser på det stadig økende antallet arbeidsledige og samtidig den frenetiske aktiviteten som legges ned fra høyeste hold i Norge for å høyne sysselsettingen og sette økonomien i gang igjen kan en stille seg et spørsmål: Er dette nødvendig?
Selvfølgelig er det viktig å starte opp økonomien igjen ved hjelp av et mindre antall krisepakker, men trenger man det samme antallet snekkere, rørleggere, murere osv. som før krisen?
Bankene må også helt klart reguleres må en strengere måte en de har blitt regulert opp til nå, særlig i Amerikas forente stater. Samtidig må denne lovgivningen være for restriktiv da dette vil være en stopper for den gigantiske kapitalgenereringen som finanssektoren står for. Børsfallets bankkonkurser må selvsagt motvirkes, vanlige mennesker har tross alt sparepengene sine i sparebankene, penger som er nødvendige for fortsatt velstand og vekst. Slik redning kan gjerne komme fra staten, men må ikke være betingelsesløs. Investeringsbankene må en selvsagt se på med samme øyne som håndverkerne og bilindustrien. Alle kan ikke overleve, her må markedets gang få gå.
Krisepakkene burde begrense seg til kun å starte opp markedet igjen, gjøre markedet en tjeneste, ikke tillate en ny oversysselsetning. Myndighetene bør sette i gang bygningsprosjekter for å få i gang økonomien og sysselsette, men ikke mer enn at sysselsettingen vil kunne være bærekraftig etter at krisepakkene er over.
De individene som finner seg uten arbeid etter denne globale "omorganiseringen" fortjener selvsagt ikke å stå arbeidsledige uvirksomme. Dette ville være ulønnsomt for staten som har investert i disse individene, og ikke minst for alle disse menneskene som vil miste initiativet og livsgnisten, samt muligheten til å bidra til arbeidsstyrken og tjene sin egen lønn. Disse menneskene fortjener en ny sjanse, i yrker som markedet trenger. La dem omskoleres, på statens regning. Staten er tross alt til for individene, ikke motsatt.
Med mer marked, frihandel og konkurranse vil finansen over lang tid svinge opp igjen, for den gang vil vi ikke ha bruk for den samme arbeidsstyrke som vi hadde for to år siden.
Markedet regulerer seg selv like bra som noen andre kan regulere det, la markedet, vi, forbrukerne, bestemme hvor mange håndverkere vi trenger, ikke staten! Ved en ny oversysselsetning, som den vi så før finanskrisen, vil samfunnet ikke kunne vente seg noe annet et nytt mannefall ved neste "omrokkering" av økonomien og helt klart når krisepakkenes tid er forbi.
Selv om en kanskje kunne ønske det er det ikke lenger bruk for alle bilfabrikkantene og lignende som vi har per i dag. Nå som finanskrisen har satt tilbudene på prøve med et fall i etterspørselen ser vi endelig hva vi trenger og hva vi godt klarer oss uten. De selskapene som ikke kan ta stå stormen er ikke verdig videre eksistens.
Markedet klarer å regulere seg selv gjennom en darwinistisk mekanisme de sterkeste overlever, men må samtidig spille innenfor statens regler, uten at disse skal gjøre markedet mye mindre fritt en vanskelig situasjon. Samtidig plikter staten å ta seg av de individene som faller av igjennom denne mekanismen, uten å bryte med markedets friheter. Dette er hva vi trenger for å komme et steg nærmere den virkelig moderne kapitalismen en sterkere, og enda mer bærekraftig kapitalisme enn den som vi lever med i dag. Selv ikke med dagens krise viser kapitalismen tegn til å gi opp.
- Monroe
[1] "Fixing Global Finance: How to Curb Financial Crises in the 21st Century", Martin Wolf. The John Hopkins University Press 2008
[2] "Boligkrisen, Norges plass i det globale boligkrakket", Grytten, Ola H. Civita-notat nr. 3, 2009
Alle sitater: "Finanskrisen: Markedssvikt eller styringssvikt: En drøfting av finanskrisens viktigste årsaker", Gustavson og Vinje. Civita 2009
beskrive enkelte av de tendensene som regnes som sannsynlig.
utøve oppvigleri og ordensforstyrrelse er den ene. Den andre er er mennesker som er dypt opprevet av situasjonen på Gaza-stripen, men velger andre metoder enn andre medmennesker i samme situasjon som og deltok i markeringer i Oslo og ellers i landet.
Hvor gikk det galt? Rapporten kommer med noen interessante observasjoner[2]:
